Med Chr. Stub-Jørgensens tilladelse bringes her visen,
der officielt hedder ”Fraa ’72”,
med undertitlen ”Gamle Vævst fortæller”.

Synges på mel.: Katinka, Katinka

Et gaddelit stormvær e bârstans plasér
- ded rignar jâ alri ejn bedda.
Då blæste’d nu livæl ed vassens grân mer
i toåhalfjærs, må ni vedda.

Se droknada sjøfolk å strânada sjev
ded hâ ni vel sajtens hørt nok om.
Men varre ded va’d sku, a Kjestena drev
te sjøs på Lârs Annarsa lokkom.

Dær hadde vad gjijle me kaffe å pjask,
å syp … Naj, jâ tor ikje saj’ed.
Å Kjerstena hadde nok slogged for rask,
hon tølde væl ikje så majed.

Hon vounada op henad minat pånå,
å va lid uroli i mauanj,
å gjek me sin sarkj, å et unjesjørt på,
te huzed dær øster i hauanj.

Lid halsæunu va hon å hæzzelit træt,
ded hadde væl nok sina grujna.
Hon blynkjad’ me iven, ded kommer så læt,
å strajs va hon nærved å blujna.

Å ijnan hon viste’d, så sådd hon å snev
å vounada ikje så bajla.
Men så kom ju stormijn, å lokkommed drev.
Ja, hon kom sku næt ud å sajla.

Då folk kom te strân, va hon tre mil te sjøs
ejn helu for lânt te å bjæra.
Di vajtada te’na å râvte: Adjøs -
God gjiva, a huzed må bæra.

Lârs Annars va kjiv å’d - hajn sto der å så,
hvor lânt a hans lokkom va hænna.
Hven sâbrian kunje om Kjestena spå,
a hon fijk så våder ejn ænna?

Ja, seddan kom Kjestena altså astâ,
å injin så mera te heijne.
Så holde de øfrøl i fijle-fæm dâ,
å svoverijn hugde ed mijne.

Men tænkj jer: I hijndân kom Gelius Lunj
te Najse å kunje fortælla:
I Rysland va Kjerstenas sjev gåd på grujn
- å dær e hon djevt å hâr bælla.

Mange tak til Chr. Stub-Jørgensens  og Niels-Peter fra Hasle, som har send denne sang.